Regulatorisk

Politikerne skaper klasseskille

I Oslo er det ikke lov å bygge leiligheter på mindre enn 35 kvadratmeter, og 40% av leilighetene må være større enn 80 kvadratmeter. Sammen med boliglånsforskriften bidrar det til å skape klasseskiller. Er det virkelig en utvikling myndighetene ønsker?

Jeg har tidligere skrevet om hvordan staten bruker boliglånsforskriften til å dempe prisoppgangen i boligmarkedet og å hindre at folk låner for mye penger. Oslo Kommune har siden 2007 i tillegg hatt et særeget regelverk som heter “leilighetsnorm”. Dette regulerer hvilke typer boliger som kan bygges i sentrumsnære bydeler i hovedstaden. Det forbyr faktisk å bygge leiligheter under 35 kvadratmeter (BRA), og fastslår at maksimalt 35% av leilighetene kan være 35-50 kvadratmeter. Minst 40% av leilighetene må være over 80 kvadratmeter.

Siden 2007 har det derfor ikke vært bygget en eneste leilighet i Oslo som er mindre enn 35 kvadratmeter. Boligprisene i Oslo er imidlertid mer enn doblet de siste 10 årene, og de minste leilighetene har hatt den aller kraftigste prisoppgangen. Det siste bør ikke være uventet i en situasjon med netto tilflytting og forbud mot å bygge de minste leilighetene.

For førstegangskjøperne er det viktig å komme seg inn i boligmarkedet. Typisk vil de også bo sentralt. Med en statlig boliglånsforskrift som blant annet begrenser bankenes utlån til 5 ganger inntekt og 85% av kjøpesummen, er det bare de minste leilighetene de fleste førstegangskjøpere har kunnet kjøpe. Og når de minste leilighetene har steget mye i pris, har de også blitt for dyre for svært mange.

Ikke eie, men leie

Konsekvensen blir at mange må leie leilighet og dermed ikke får ta del i boligprisoppgangen. I dag er det nesten ikke mulig for en enslig person å komme seg inn i boligmarkedet i Oslo. Det er ingen menneskerett å bo innenfor ring 2 eller 3 i hovedstaden, men det  er merkelig at myndighetene gjennom boliglånsforskriften og leilighetsnormen har regler som umuliggjør drømmen om å eie egen bolig for mange.

Er man ikke født inn i en familie som kan hjelpe til med egenkapital, kausjonere eller å være medlåntaker overfor banken, blir boligdrømmen en fjern og uoppnåelig drøm. Og det hjelper ikke at boliglånsrenten er lavere enn noen gang og man derfor kan betjene større lån enn før. Bankene har ikke lov til å låne deg det de mener du faktisk greier å betjene, men må legge til grunn multiplene Finansdepartementet har fastsatt. I Oslo – som har landets i særklasse høyeste boligpriser – forsterkes effekten ved at eiendomsutviklerne ikke får lov til å bygge de leilighetsstørrelsene markedet vil ha og at reguleringen av nye boligprosjekter tar lang tid og inneholder en del usikkerhetsmomenter.

Regelverket skaper dermed et klasseskille i den oppvoksende generasjon, hvor det er avgjørende om man har en “foreldrebank” i ryggen. Oslo-politikernes svar på det er ikke å endre leilighetsnormen men å se på alternative løsninger

Er dette virkelig en politikk de folkevalgte ønsker?