Myndighetene reagerer stadig raskere i økonomiske kriser, og krisepakkene blir større for hver gang. Hvordan påvirker det risikoen for investorer?
Bridgewater Associates har sett på hvor lang tid det har tatt før myndighetene i økonomiske kriser har kommet med tiltakspakker som var gode nok og store nok til å få fart på markedene igjen. Konklusjonen er at det som tok ett år og seks måneder i finanskrisen i 2008, tok kun én måned i den nåværende krisen. Etter 1929-krakket tok det til sammenligning tre år og syv måneder.
Aksjer og boliger hentet seg raskt inn
Etter at pandemien rammet var stimulansen fra sentralbanker og finanspolitiske myndigheter så rask og omfattende at fallet i verdens aksjemarkeder var over allerede etter svært kort tid. For eksempel ble Norge stengt ned 12. mars mens hovedindeksen på Oslo Børs bunnet ut kun seks dager senere og nå nærmer seg toppnivåene fra før pandemien. I USA bunnet det brede markedet ut 23. mars og er i dag på omtrent samme nivå som før pandemien. Teknologiaksjer har for lengst steget til høyere nivåer.
Det samme har skjedd i boligmarkedet. Både prisene og antallet solgte boliger i Norge falt de første ukene etter at landet ble stengt ned, men hentet seg raskt inn igjen. Allerede i juli hadde prisene på brukte boliger steget til høyere nivåer enn de var før pandemien slo ut. Og aktiviteten var høyere enn den har vært noen gang tidligere i juli måned.
Hvordan påvirker krisepakkene din risiko?
Myndighetene lærer av alle økonomiske kriser hvordan ulike virkemidler påvirker utviklingen. Dette gjør noe med risikoen for investorer. For hvor risikabelt er det egentlig å satse på videre oppgang i aksje- eller boligmarkedet hvis myndighetene kommer med gigantiske krisepakker hver gang det skjer noe som kan få store følger for verdensøkonomien?
På kort sikt reduserer de omfattende tiltakene risikoen for investorer. Historien viser at om du bare greier å beholde posisjonene, blir du i praksis reddet av myndighetene. Tiltakene er ment for å berge den generelle økonomiske utviklingen, men en konsekvens er faktisk at mange investorer også blir reddet.
Hvordan effekten blir på lang sikt er det vanskelig å vite, at krisepakkene blir stadig mer omfattende gjør at man per definisjon er i ukjent terreng. Krisepakkene skaper også andre effekter som øker usikkerheten. Se bare på utviklingen i rentemarkedene: Det er nullrenter eller negative renter over hele verden, noe som gjør at man ikke lengre kan basere seg på klassiske økonomiske modeller. Usikkerheten om de langsiktige effektene vil derfor nødvendigvis måtte være stor.
Svaret på den langsiktige effekten ligger i myndighetenes vilje og evne til å gi krisepakker i fremtiden. Viljen er det neppe noen grunn å bekymre seg for ettersom ingen politiker vil bli husket som den som ikke gjorde det han eller hun kunne for å minimere de økonomiske konsekvensene. Men hva med evnen? Også for nasjoner er det en grense for hvor mye penger de kan tilføre. Mitt tips er at myndighetene kommer til å løse utfordringen knyttet til økende offentlige underskudd og stadig større statsgjeld ved å tillate høyere inflasjon. Da vil (realverdien av) gjelden falle og myndighetene få bedre muligheter til å finansiere fremtidige tiltakspakker. Inntil inflasjonen har redusert gjelden til et mer levelig nivå bør det heller ikke være noen grunn til å frykte særlig økning i rentene. Med rekordstor gjeld er ikke økte renter noe myndighetene ønsker, og det bør ikke være noen stor overraskelse om de bruker tilgjengelige virkemidler for å unngå dette.
#krisepakker #inflasjon #rente #risiko #aksjer #bolig
