Småsparerne strømmer til nettmeglerne som aldri før. Mange har liten eller ingen erfaring med aksjer, men får likevel låne penger gjennom meglerhus og CFD-plattformer. Samtidig sørger staten for at noen av disse ikke får banklån hvis de vil kjøpe leilighet. Hva er det egentlig som skjer?
At rentene er rekordlave, er en rasjonell forklaring på nettmeglernes store pågang av nye kunder. Den senere tid har det imidlertid vært en stor økning i antall uerfarne personer som handler aksjer. Tall fra VPS viser at så mye som 13% av de private aksjonærene på Oslo Børs har mindre enn ett års erfaring; de fleste av disse er unge og har faktisk aldri handlet aksjer før. CFD-plattformene (hvor du kan ta posisjoner som speiler kursutviklingen i en aksje) er ikke inkludert i disse tallene.
Får ikke investeringsråd
Nettmegleren Nordnet er for første gang det største meglerhuset på Oslo Børs. Deres kunder får ingen personlige tilpassede råd – i likhet med andre nettmeglere gir ikke selskapet det som i verdipapirhandelloven kalles investeringsråd. Kundene må derfor greie seg selv. For mange av de uerfarne som handler enkeltaksjer er dette åpenbart en stor utfordring: Det er tross alt svært mange kompetente personer som analyserer børsnoterte aksjer, og det skal godt gjøres å bli bedre enn gjennomsnittet av disse slik du må for å kunne slå markedet over tid.
Kan de ikke spørre megleren om hvilke aksjer de bør kjøpe ut i fra sin erfaring, risikovilje og tidshorisont, tenker du kanskje.
Nei, de kan faktisk ikke det. Som nevnt ovenfor tilbyr ikke nettmeglere denne tjenesten. Det gjør heller ikke de klassiske meglerhusene overfor de minst kompetente kundene. Myndighetene har nemlig fjernet muligheten til å få personlige råd ved kjøp av aksjer og du finner neppe finner en eneste aksjemegler som vil gi råd om hvilke aksjer akkurat du bør kjøpe og hvordan du bør sette sammen din portefølje.
Vil du kjøpe aksjer må du faktisk hoppe i sjøen – og enten lære å svømme eller drukne. Riktignok tilbyr alle disse aktørene omfattende opplæring om blant annet risikostyring og hvordan man skal trade, men det er generelle ting som ikke hjelper deg ut i fra din situasjon og de ønsker og behov akkurat du har.
En av de tingene du må ta stilling til, er om du vil benytte deg av tilbudet om lånefinansiering (eller verdipapirkreditt, som meglerhusene kaller det). Hos CFD-plattformene har du faktisk ikke noe valg – der handler du per definisjon på margin og benytter alltid gearing. Uten investeringsråd kan det lett gå galt for mange kunder, og det eneste sikre er vel at det kommer det til å gjøre akkurat det for mange av de mindre erfarne kundene.
Forskjell fra boligmarkedet
Kontrasten til boligmarkedet er stor. I det markedet gjør norske myndigheter iherdige forsøk på å dempe gjeldsnivåene hos norske privatpersoner, blant annet med den etterhvert så mye omtalte boliglånsforskriften.
Aksjemarkedet har derimot ikke tilsvarende fokus fra myndighetene, til tross for at de fleste regner risikoen der for å være større enn i boligmarkedet.
For meg er det et stort paradoks at en person som har for lav inntekt til å få låne penger til å kjøpe bolig, kan opprette konto hos en nettmegler eller CFD-plattform og få tilgang til så høy belåning at de oppsparte midlene forsvinner etter én virkelig dårlig dag på New York-børsen. Man risikerer også bli sittende igjen med gjeld etter at innskuddet er tapt.
Noen som ser logikken i denne forskjellen?
Jeg vet ikke hva årsaken er, men ser noen tenkelige forklaringer.
For det første har bolig i en helt annen stilling enn aksjer i Norge. Hele 80% eier sin egen bolig. Slik er det ikke med aksjer – det er kun drøyt 400 000 nordmenn som eier aksjer eller egenkapitalbevis. At store grupper får mer fokus fra myndighetene enn det mindre grupper gjør, er helt naturlig.
En annen mulig forklaring er hvordan ting er organisert. Mens det er Finansdepartementet som har vedtatt boliglånsforskriften, er oppfølgingen av aksjemarkedet i stor grad overlatt til Finanstilsynet. Departementet har blant annet ansvaret for å planlegge og iverksette Norges økonomiske politikk og har et vesentlig bredere fokus enn Finanstilsynet, som har som hovedmål å bidra til finansiell stabilitet og velfungerende markedet. At Tilsynets fokus er mer avgrenset enn Departementets, kan utmerket godt være forklaringen på at belåning til kjøp av aksjer ikke er underlagt samme sterke regulering som kjøp av bolig.
En tredje mulighet er naturligvis at myndighetene faktisk har vurdert verdipapirforetakenes utlånsvirksomhet, konkludert med at den ikke utgjør noen trussel for landets finansielle stabilitet, og derfor lar markedet selv styre dette. Det er i så fall en snever vurdering ettersom denne gjelden er en del av personenes totale gjeldsbyrde, som myndighetene forsøker å bremse blant annet gjennom boliglånsforskriften.
* * * * *
Uansett årsak, er det grunn til å spørre hvorfor denne forskjellsbehandlingen er til stede. I en tid hvor stadig flere uerfarne kunder stormer inn på aksjebørsene, burde noen stille akkurat det spørsmålet.
