Særnorsk regelverk hindrer kvalitetssikring av investeringer. Hvordan kan det være mulig, og finnes det en enkel løsning på problemet?
I crowdlending – eller lånebasert folkefinansiering, som det kalles på norsk – er det en merkelig regel. Som eneste land i verden har Norge en begrensning på 1 000 000 kroner for hvor mye du kan investere i lånebasert folkefinansiering i løpet av et år.
Forbud mot å låne ut penger
Og enda mer spesielt: Det særnorske er egentlig ikke millionbegrensningen i seg selv. I Norge er det nemlig forbudt å låne ut penger hvis du ikke har konsesjon til det, bortsett fra i enkeltstående tilfeller. Rent teknisk og juridisk er milliongrensen derfor ikke en begrensning, men et unntak fra det generelle forbudet mot å yte kreditt uten konsesjon.
At du må ha tillatelse fra myndighetene til å låne ut penger – bortsett fra i enkeltestående tilfeller – er veldig spesielt. Jeg kjenner ikke til noe annet fritt marked hvor det er slik. Enda merkeligere er det at man kan låne ut så mye penger man vil, bare lånet er strukturert som en obligasjon i stedet for som en låneavtale.
Og som om ikke det var nok: Kjøper du aksjer i det samme selskapet i stedet for å låne penger til det, er det heller ingen slik grense. Selv om aksjer regnes for å ha høyere risiko enn lån.
Hvorvidt du investerer gjennom en aksjebasert eller lånebasert crowdfundingplattform, eller i en obligasjon, er det som avgjør hvor mye du får lov til å investere. Ikke hvor godt prosjektet er. Og heller ikke hvor erfaren du er eller hvilken evne du har til å bære eventuelle tap.
Uaktuelt for de profesjonelle
La oss vende tilbake til 1 milliongrensen.
Den gjør det uaktuelt for store, profesjonelle aktører å investere i crowdfundinglån. Beløpene de får lov til å investere er for små til at det er kommersielt interessant for dem. Dermed mister man den gruppen av investorer som er best kvalifisert til å vurdere hvor godt et case er: Småinvestorer som investerer 2 000 eller 30 000 kroner i et case har sjelden like gode forutsetninger for å vurdere et prosjekt som det en profesjonell aktør har.
Jeg kan ikke forstå at det skal være riktig å utelukke den mest profesjonelle kundegruppen fra å låne ut penger gjennom crowdfundingplattformer. I forhold til regelverket har de samme mulighet som en liten investor, men om du investerer 1 eller 10 milliarder kroner sier det seg selv at det ikke er aktuelt å investere i produkter hvor du ikke får plassere mer enn 1 million kroner i løpet av et år.
Hva med Sverige?
Da jeg for en del år siden jobbet en del i Stockholm, så jeg hvor stor forskjell det var mellom Norge og Sverige i finans. Slik er det nok fortsatt. Svenskene har i alle fall et mye mer velfungerende marked for crowdlending og har andre regler for det.
Sverige har ingen beløpsbegrensning for crowdfundinglån. Derfor kan plattformene legge ut store og gode prosjekter som de vet profesjonelle kunder vil investere i. For eksempel la Kameo tidligere i år ut et lån på 30 millioner svenske kroner på sin svenske plattform. En profesjonell aktør garanterte at lånet ble fulltegnet – det skapte tillit hos mindre investorer, som tegnet over halvparten av lånet. Resten tok noen få større aktører seg av. Kameo ville aldri fått presentere lånet dersom det ikke var garantert fulltegnet.
Går du inn på Kameos svenske hjemmeside vil du se at det i noen case står “Garanterat fulltecknat lån”. Det betyr at en profesjonell aktør synes prosjektet er så godt at den tar sjansen på å bli sittende med investeringen selv, noe som skaper trygghet for småinvestorene.
Forbrukerne skal beskyttes
Beløpsbegrensningen dreier seg egentlig om å beskytte de minst erfarne investorene. Men det er nettopp denne gruppen som vil ha størst nytte av at profesjonelle aktører gjennomlyser casene. 24 minutter ut i denne podcasten kan du høre hva Linn Hoel Ringvoll i Kameo mener om å bruke beløpsbegrensningen til å beskytte forbrukerne…
Hvis man ønsker å gjøre det interessant for profesjonelle aktører å låne ut penger gjennom norske crowdfundingplattformer – og dermed la noen av disse ta jobben med å vurdere prosjektene og plattformene – finnes det en enkel måte å gjøre det på. Man kan hente inspirasjon fra hvordan investorbeskyttelsen er regulert i verdipapirhandelloven (som gjelder klassiske meglerhus men også de som driver med aksjebasert crowdfunding). Her skilles det mellom ikke-profesjonelle og profesjonelle kunder samt kvalifiserte motparter. Jo mindre kompetent kunden antas å være, desto sterkere beskyttelse gir loven.
For en ikke-profesjonell kunde skal verdipapirforetakene vurdere om produktet er egnet for akkurat deg med den erfaring, tidshorisont og risikovilje du har. For profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter er det ingen slik plikt – de forutsettes å være i stand til å ta vare på seg selv.
Skille ulike kundetyper
Et slikt skille kan innføres også for lånebasert folkefinansiering. Det kan sikkert være gode grunner til at forbrukerne holdes i tøylene, jeg tror imidlertid det ville være bedre om det inngikk i en del av egnethetsvurderingen. Noen kunder burde få lov til å investere f. eks. 2, 3 eller 5 millioner kroner, mens 1 million er for høyt for andre.
Å ha én grense for alle ikke-profesjonelle vil aldri kunne bli noen fullgod løsning.
For profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter burde det ikke være noen slik begrensning. Kan de overlates til seg selv i verdipapirhandel, bør man kunne gjøre det også innenfor crowdlending.
Slik kan man skape en løsning som er vesentlig bedre enn dagens. Den vil bidra til å luke ut useriøse aktører, noe alle vil være tjent med. Den vil være bra for småinvestorer som vil få en gratis kvalitetssikring fra profesjonelle aktører. Bra for store aktører ved at universet av investeringsmuligheter utvides. Bra for bransjen, fordi det blir veldig synlig hvilke crowdfundingselskaper som bør ha livets rett. Og bra for de selskapene som har kredittverdige prosjekter men ikke får banklån på grunn av kapitaldekningsregelverket.
* * * * *
Det aller beste ville selvsagt være å vedta en egen lov om crowdlending. På EU-nivå planlegges det en slik lov; det virker som man i det arbeidet henter inspirasjon for kundebeskyttelse nettopp fra verdipapirlovgivningen.
Det kan se ut som om EU ender opp med å tillate beløpsbegrensninger for de investorene som tilsvarer ikke-profesjonelle kunder i verdipapirhandelloven. Men med én viktig forskjell fra dagens norske regelverk: Begrensningen ser ut til å bli for hvert enkelt lån – ikke på den totale investeringen i løpet av et år. Det vil holde de minst erfarne kundene i tøylene samtidig som det blir et virkemiddel til at mange sprer risikoen på flere lån. Det vil være en vesentlig bedre løsning enn dagens norske regler.
Å vente på at EU skal bli ferdig med den nye loven, og deretter bli inkorporert i norsk rett, vil imidlertid ta noen år. I mellomtiden burde norske myndigheter selv hente inspirasjon fra verdipapirhandelloven. Hensynet og ønsket om å beskytte forbrukerne er det samme for aksjer og lån, men virkemidlene er veldig forskjellige uten at det er noen god grunn til det.
Det er heller ingen grunn til å vente med å la seg inspirere av hvordan ting er regulert i verdipapirlovgivningen, bare fordi Brüssel arbeider med en ny lov. Verdipapirhandelslovens regelverk for kundebeskyttelse er åpenbart både mer konsistent og konsekvent enn i dagens crowdlendingregelverk.
#crowdfunding #crowdlending #folkefinansiering #finansiering #lån
