Visste du at aksjeloven gir andre aksjonærer forkjøpsrett hvis du vil selge dine aksjer? Og at du risikerer å få dårligere betalt enn den prisen du ble enig med kjøper om?
Før du kjøper aksjer i selskaper som ikke er børsnotert, bør du sjekke om generalforsamlingen har fastsatt mer aksjonærvennlige regler enn det som følger av aksjeloven. Hovedregelen er fastsatt i § 4-19 (1) og sier at
«Aksjeeierne har rett til å overta en aksje som har skiftet eier med mindre noe annet er fastsatt i vedtektene.»
Selskapene har med andre ord full anledning til å vedta at andre regler skal gjelde; problemet er at mange ikke vet om regelen og derfor blir overrasket når de vil selge aksjene.
Regelen om at andre aksjonærer har forkjøpsrett trådte i kraft 1. januar 1999. Lovgiverne ønsket en regel som gir de andre aksjonærene kontroll over hvem som blir aksjonærer i selskapet og dessuten sikrer at maktbalansen mellom eksisterende eiere ikke blir forskjøvet. Det er lett å se argumenter for dét i en virksomhet som eies av gründerne eller for et stort familieeid selskap.
Hva blir konsekvensene for deg som investor?
Sammen med regelen om forkjøpsrett følger en regel om hvilken pris aksjene skal overdras for hvis noen benytter seg av forkjøpsretten; den såkalte “innløsningssummen”. Her begynner ting å bli problematisk:
«Innløsningssummen skal fastsettes etter aksjens virkelige verdi på det tidspunktet kravet er fremsatt…Oppnås ikke enighet om innløsningskravet, avgjøres dette ved skjønn…»
Hvordan “virkelig verdi” skal beregnes sier loven ikke noe om. Ofte – men ikke alltid – vil det være den pris kjøper og selger ble enige om.
Både regelen om forkjøpsrett, og regelen om at aksjene skal omsettes til virkelig verdi når forkjøpsretten blir benyttet, vil kunne gjøre det vanskeligere å få solgt aksjene.
For en mulig kjøper koster det både tid og penger å sette riktig pris på selskapet, gjennomføre due diligence og forhandle med selger; kostnader man gjerne ikke vil ta uten å være trygg på at man faktisk får lov til å bli aksjonær. Det kan lett redusere interessen for å kjøpe aksjer i selskapet. Den som selger aksjer risikerer å måtte gjøre det til lavere pris enn avtalt. Den regelen kan gjøre at aksjonærer ikke tar sjansen på å selge.
Utviklingen har løpt fra loven
I dag er det langt flere gründerselskaper enn da regelen ble innført for mer enn 20 år siden. Det er i små og mellomstore bedrifter arbeidsplassene skapes, og disse bedriftene utgjør størstedelen av nyetableringene i Norge.
Regelen fungerer sikkert godt for frisøren på hjørnet, nabolagsrestauranten eller en liten rørleggerbedrift. Her er det gjerne minimal utskifting på eiersiden og de klassiske modellene med neddiskontert kontantstrøm kan benyttes til å fastsette virkelig verdi. Forretningsmodellene er imidlertid annerledes for mange nyere, teknologidrevne bedrifter, og det er svært vanskelig å prise disse. For eksempel betalte Microsoft 26,2 milliarder dollar da selskapet kjøpte LinkedIn, som det siste året før oppkjøpet hadde et driftsunderskudd på 151 millioner dollar. Og da Snap Inc. ble børsnotert i 2017, verdsatt til rundt 6 milliarder dollar, opplyste selskapet at det kanskje aldri ville komme til å tjene penger. For mange nye selskaper fungerer det ganske enkelt ikke å bruke de klassiske verdsettelsesmodellene. Utfallsrommet og usikkerheten øker derfor kraftig når noen skal beregne såkalt “virkelig verdi” for selskaper med nye forretningsmodeller.
I tillegg er det slik at stadig flere selskaper nå er avhengige av å få inn kapital fra eksterne investorer. For de aller fleste fintech-selskaper vil det ta noen år før de i det hele tatt kan ha håp om å gå med overskudd, og gründerne selv har sjelden eller aldri nok tilgang på kapital.
Alternative finansieringskilder
De senere år har det også dukket opp en del alternative finansieringskilder og mange bedrifter henter nå i inn kapital via alternative finansieringsmåter. Dette er gjerne rent finansielle investorer, som fokuserer på avkastningsmulighetene og ofte ikke brenner for selve idéen eller har det samme behovet for kontroll som eierne i en familieeid bedrift.
* * * * *
Ønsker man å hente inn kapital fra eksterne investorer bør bedriften gjøre reglene rundt omsetning av aksjer mest mulig aksjonærvennlige. Det er en pris gründerne må være villige til å betale for at andre skal stille opp med den kapitalen som må til for å sette idéene ut i live. Det kan enkelt gjøres ved at generalforsamlingen fastsetter i selskapets vedtekter at aksjelovens hovedregel om forskjøpsrett ikke skal gjelde og at det er full avtalefrihet mellom kjøper og selger mht. hvilken pris som skal betales. Dette vil ivareta finansielle investorers behov for forutsigbarhet både når de vurderer å kjøpe aksjer i selskapet og når tiden er inne for å selge aksjene, noe som igjen vil gjøre investeringer i selskapet mer attraktivt og gjøre det lettere å hente inn ekstern kapital.
De siste 20 årene har det også skjedd ting på regelverksiden. Stortinget vedtok for noen år siden samvirkeloven, som legger forholdene godt til rette for småbedrifter uten behov for investorkapital. Dette er en organisasjonsform mange slike virksomheter bør vurdere. Så bør departement og Storting vurdere å fjerne aksjelovens hovedregel om forkjøpsrett og prisfastsettelse for selskaper som er avhengig av ekstern kapital. Hovedregelen bør være full avtalefrihet mht. hvilken pris man vil kjøpe eller selge for. I en tid hvor mange bedrifter skriker etter kapital, og mange investorer ønsker å plassere penger i selskapet med nye forretningsmodeller, er det dumt om regelverket kompliserer ting.
