Ting er ikke lenger slik vi er vant til i Norge. Hva er det egentlig som skjer?
Korona-viruset traff først Kina med et brak, og deretter resten av verden. Plutselig er store deler av verden utsatt for en pandemi vi ikke har opplevd maken til i nyere tid. Ikke vet vi hvordan vi bør håndtere den; ikke kjenner vi konsekvensene hverken for personer eller for samfunnet. Det i seg selv er en ekstremt vanskelig situasjon.
I Norge er mange nå pålagt å jobbe hjemmefra for å redusere smitterisikoen mest mulig. Vil mange bedrifter få positive erfaringer etter omfattende bruk av hjemmekontor, og la ansatte arbeide en del hjemmefra etter at pandemien er over? Hvordan vil det i så fall påvirke markedet for kontorer? Vil pandemien akselerere digitaliseringsprosessene og endre bedriftenes forretningsmodeller på annet vis enn vi trodde? Spørsmålene er flere enn vi kan se for oss.
Hva blir konsekvensene for AS Norge?
Vi er i den heldige situasjonen at Norge er et av verdens rikeste land. Flere tiår som oljeprodusent har gitt oss enorme økonomiske muskler. Men samtidig går oljealderen mot slutten…vil pandemien og krakket i oljeprisen fremskynde dette?
En annen utfordring er at verden allerede før korona-utbruddet var i en situasjon vi ikke tidligere har opplevd. Etter finanskrisen i 2008 har sentralbankene senket styringsrentene kraftig for å stimulere til økonomisk vekst. For noen måneder siden var det kun Norge, UK, USA og Kina som i praksis ikke hadde negative renter på statsobligasjoner. Og du trenger ikke gå lenger enn til Sverige eller Danmark for å se at noen bedrifter faktisk måtte betale for å ha penger i banken. Som allerede nevnt var dette før den krisen som nå har oppstått.
For å minimere de økonomiske konsekvensene av korona-viruset har USAs sentralbank de siste ukene senket styringsrenten til 0 og Norges Bank til 0,25%. Slik sett er vi i Norge heldige som hadde en styringsrente på 1,5% og dermed kunne senke den en del. Situasjonen nå er at det ikke er mulig for en del land å senke styringsrenten ytterligere. Hva skal sentralbankene da gjøre for å stimulere den økonomiske utviklingen? Denne situasjonen har vi ikke vært i tidligere – verden er i ukjent territorium.
Her hjemme har regjeringen kommet med flere krisepakker for å stimulere den økonomiske utviklingen. Spørsmålet er imidlertid hvor lenge Norge kommer til å være stengt ned. Hvor lang tid går det før restaurantene kan drive noenlunde normalt igjen? Når åpner barnehager og skoler igjen? Hvor mange personer kommer til å bli permittert eller oppsagt de neste ukene og månedene?
Mange arbeidsledige er den største trusselen mot boligmarkedet; og et stort boligprisfall vil være særdeles negativt i et land hvor en så stor andel eier én eller flere boliger.
Vanskelig å treffe blink
Det er heller ikke lett for myndighetene å treffe godt med sine tiltak. For eksempel har Norges Bank senket styringsrenten med 1,25% mens landets største banker kun senker boliglånsrenten med 0,85%. En viktig grunn til det er at bankene ikke låner penger av Norges Bank, men av kundene og det profesjonelle pengemarkedet. Det er derfor ikke bare styringsrenten som påvirker bankenes egne lånekostnader. I tillegg tenker bankene på å sikre sin egen økonomiske situasjon best mulig og mange vil gjerne øke rentemarginen. Vi har tidligere sett at banksjefers oppfordring til en felles dugnad for AS Norge ikke nødvendigvis har vært så høyt prioritert av bankene selv.
* * * * *
Gjennom de såkalte “krisepakkene” forsøker myndighetene å gi en håndsrekning til de bedriftene som er uskyldig rammet av pandemien. Men de greier aldri å treffe alle. Se for eksempel på restaurantene og pubene. I Oslo bestemte byrådet seg for å nekte alle utesteder å servere alkohol. Øl er ferskvare; nå tømmer restauranter og puber ut øl som de ikke får lov å selge. Men de må likevel betale alkoholavgift til staten.
Inntil videre vil Norge og store deler av verden være i en situasjon hvor det unormale faktisk har blitt det nye normale. Brutalt nok er verden i et slags gigantisk eksperiment med en pandemi uten sidestykke i nyere tid samtidig som myndighetene har begrenset med virkemidler i den økonomiske verktøykassen. Denne kombinasjonen gjør usikkerheten langt større enn normalt.
