Bank

Hvor ble det av godt bankhåndtverk?

Mye har skjedd siden de første norske bankene ble etablert for nesten 200 år siden. Noe av det som preger utviklingen er en stadig svakere tro fra myndighetene på at bankene er i stand til å utøve godt, gammeldags bankhåndtverk.

Etter finanskrisen skjerpet myndighetene kapitaldekningskravene for å sikre at bankene skal være mest mulig robuste til å møte neste krise. Gjennom disse reglene styrer myndighetene bankenes utlån, for mange små og mellomstore bedrifter er markedet for banklån i praksis stengt som følge av disse reglene.

Senere er også boliglånsforskriften innført. Nå må du ha minst 15% egenkapital hvis du skal kunne kjøpe bolig. Bankene har anledning til å fravike reglene i 10% av tilfellene, men kun 8% i Oslo hvor frykten for en boligprisboble har vært sterkest. I tillegg er det slik at du maksimalt kan låne 5 ganger din årlige bruttoinntekt inkludert alle andre lån og innvilget kreditt du eventuelt har. Og det spiller ingen rolle om du bruker kredittkortene – kreditt du har fått skal regnes med, uansett om du bruker den eller ikke. Om du har sikret deg mot renteoppgang ved å binde renten i 10 eller 20 år spiller heller ingen rolle.

Hva skjer’a?

Bankene har tradisjonelt operert etter det såkalte kirkespir- eller kirketårn-prinsippet, spesielt innenfor utlån til næringslivet. Det innebærer at kundene ikke skal være lengre unna enn at man kan se dem fra toppen av kirketårnet. I tillegg til at banken gjerne har god oversikt over hvordan utviklingen er for bedriftene i nærmiljøet, sitter det lenger inne å påføre banken tap hvis du må regne med å treffe banksjefen på foreldremøte eller fotballkamp. Geografisk nærhet til de bankansatte har ofte en disiplinerende effekt på kunden.

Med stadig sterkere styring av bankenes utlån forsvinner en del av de vurderingene bankene tidligere gjorde. For næringslivsavdelingene hjelper lite at banken har god kjennskap til bedriften og mener den burde få lån, hvis kapitaldekningsregelverket gjør at bedriften passer dårlig inn i kredittmodellene regelverket skaper. Det blir lite lønnsomt for banken å låne ut penger til bedriften, og da gjør den ikke det. Tross alt måles saksbehandleren og banksjefen på resultatene de skaper, og da er det viktig hvordan engasjementene passer inn i forhold til risikovektene i kapitaldekningskravene. Banken må selv investere sin kapital mest mulig effektivt.

Hva blir konsekvensene?

Bedrifter og personer som reelt sett er kredittverdige – og egentlig burde ha fått lån – havner nå i én av to båser: De som kommer godt ut av reglene myndighetene har fastsatt, og de som ikke gjør det.

Konkurransen om kundene som plasseres i bås nr 1 blir stadig sterkere ettersom det er denne gruppen bankene nå fokuserer på. Bedriftene i bås nr 2 har fått det mer utfordrende enn situasjonen var for en del år siden, de som havner i denne båsen må finne andre finansieringskilder enn bank. Det lar seg ofte gjøre, men gjerne til en vesentlig høyere kostnad. Renten på obligasjoner og crowdfundinglån er typisk høyere enn det bankene tilbyr, i tillegg er det større kostnader til tilrettelegging eller etablering. Og ikke minst må man sette seg inn i en ny type finansieringsvirksomhet med andre regler og et annet “språk” enn det man er vant til fra bankenes næringslivsavdelinger.

For utlån til boligkjøpere bedrives det mindre klassisk bankhåndtverk enn for 10 eller 20 år siden. Multiplene i boliglånsforskriften er satt såpass lavt at de fleste bankene i praksis ønsker å gi lån til så godt som alle som tilfredsstiller kravene og ikke har dårlig betalingshistorikk. Konsekvensen blir mer automatisert behandling av lånesøknadene.

Å arbeide med kredittvurdering i bank blir ikke mer spennende med en slik utvikling. La oss håpe at vi om noen år ikke har mangel på dyktige kredittbehandlere fordi regelverket gjorde disse jobbene for kjedelige. Kreditt er tross alt en motor i samfunnet, og kompetanse i det faget blir ikke mindre viktig i fremtiden.