Investeringer

Tjenesten som forsvant – og reguleringen av verdipapirmarkedet

På 1980-tallet ble listen over aksjer notert på Oslo Børs lest opp én gang før lunch og én gang etter lunch. Meglerne kjøpte og solgte aksjer gjennom et sinnrikt fingerspråksystem og kurtasjen lå gjerne på 1% eller høyere. Informasjon var i praksis forbeholdt de utvalgte.

Reisen til dagens situasjon har vært formidabel. Nå kan alle med tilgang til nettbrett eller smarttelefon handle aksjer on line, og til stadig lavere kurtasje. Charles Schwab har fjernet kurtasjen for aksjer notert på amerikanske og canadiske børser, trolig vil kurtasjepresset fortsette også her hjemme. Og informasjonen er stort sett tilgjengelig for alle samtidig.

Sett fra en småsparers perspektiv er dette naturligvis gode nyheter. Alt annet likt, i det minste. Den dårlige nyheten er at lave transaksjonskostnader og høy tilgjengelighet av informasjon kun er to av parametrene som må være på plass for å lykkes med aksjeinvesteringer.

Hva har størst betydning for hvor høy avkastning som oppnås?

For meg er det åpenbart at svaret må være hvor god portefølje du har. Jeg tilhører den gruppen som tror at markedet ikke er effisient men at det er mulig å skape meravkastning over tid. Med mindre du selv har både spisskompetanse og nok tid til å følge opp investeringene, trenger du noen å spørre til råds og som kan følge deg opp.

Hvordan har det tilbudet utviklet seg?

Tips om aksjer som kan forventes å stige får du over alt. Men hva om du som liten kunde vil ha råd om hvordan hvordan en aksjeportefølje bør settes sammen for at den best skal passe din økonomiske situasjon, dine investeringsmål og hvor store tap du kan tåle? Det som i verdipapirhandelloven er definert til å være investeringsråd – dvs. personlige råd – og ikke generelle anbefalinger om hvilke aksjer som bør kjøpes eller selges? Å sette sammen en god portefølje kan være vanskeligere enn det høres ut som.

Mange små meglerhus som tilbød denne tjenesten har lagt ned virksomheten. Samtidig som kurtasjen har falt kraftig, har det å være compliant med regelverket for ikke-profesjonelle kunder blitt så ressurskrevende at mange seriøse meglerhus ikke har overlevd det enorme volumspillet bransjen har utviklet seg til å bli. En del store meglerhus har løst denne kostnadsutfordringen ved å la være å ta imot ikke-profesjonelle kunder. De vil rett og slett ikke ha slike kunder lengre, fordi kravene som stilles gjør slike kunder ulønnsomme.

Derfor er kunder som ikke kan defineres som profesjonelle, og som vil handle enkeltaksjer i stedet for fond, stort sett overlatt til seg selv når det gjelder hvordan man bør hensynta kundens egne forhold. De må gjerne handle aksjer, men de må gjøre det selv gjennom verdipapirforetakets netthandelsløsning. Og der får de kun generelle anbefalinger for aksjer. (Riktignok er det noen som gjør unntak for det mange omtaler som semi-profesjonelle kunder, dvs. kunder som anses forholdsvis kompetente men ikke tilfredsstiller kravene til å regnes som profesjonelle i henhold til verdipapirhandelloven, men disse utgjør kun en liten andel.)

Det kan være betimelig å spørre om utviklingen har gått for langt. Og brukes riktig verktøy?

Er det til de små kundenes beste at de i praksis har blitt henvist til å velge mellom å kjøpe fond eller velge andre aktivaklasser enn aksjer hvis de ønsker personlige råd? Jeg skal ikke ta stilling til det.

Men hva med det faktum at en kunde selv kan velge å belåne porteføljen med opptil 90% og risikere å tape hele investeringen på én dårlig børsdag? Er det virkelig til kundens beste? Det kan jeg virkelig ikke forstå.

At myndighetene i praksis har fjernet tilbudet av personlig tilpassede råd om aksjer for ikke-profesjonelle kunder, men samtidig latt dem beholde muligheten til å lånefinansiere størstedelen av investeringen, kan lett vise seg å bli en farlig kombinasjon for kunden.

La oss se litt på en annen type investering hvor Finanstilsynet har ønsket å stramme inn muligheten til å lånefinansiere, nemlig ved kjøp av bolig. Forslaget ble riktignok nedstemt av Finansdepartementet, men det kan likevel være interessant å se på hvorfor Tilsynet ønsket innstramming. Tross alt ser de fleste på det å låne penger til kjøp av egen bolig som lavere risiko enn å ta opp lån for å kjøpe børsnoterte aksjer.

For stor gjeldsgrad hos  husholdningene – som i det vesentlige skyldes låneopptak ved kjøp av bolig – kan utgjøre en trussel for landets økonomiske og finansielle stabilitet. Om en del ikke-profesjonelle kunder av verdipapirforetak taper sin investering på grunn av høy belåning bidrar det neppe vesentlig til finansiell ustabilitet og har slik sett ikke de samme konsekvensene for landets økonomi. Men det tør være åpenbart for enhver at situasjonen ikke nødvendigvis er til kundens beste. Og når alt kommer til alt, er det vel det å ivareta kundens beste mye av hensikten med den stadig strengere reguleringen av aktørene i finansmarkedet?