En del forhold i reguleringen av finansmarkedet kan virke merkelige og ha konsekvenser som neppe er tilsiktet. Her er noen eksempler som gjelder crowdfunding.
Det er to typer kommersiell crowdfunding; egenkapitalbasert og lånebasert. De har til felles at investorene ønsker å plassere penger i selskaper som har behov for det og som ofte ikke får låne penger i bank. I tillegg er beløpene som hentes inn for små til at bedriftene er interessante for meglerhusenes corporateavdelinger.
Invester mest der risikoen er høyest
For investorer som ønsker å låne ut penger gjennom en crowdfundingplattform er det i Norge satt en øvre grense på totalt 1 million kroner årlig for hver investor. Men kjøper du i stedet aksjer via en egenkapitalbasert crowdfundingplattform, er det ingen grense for hvor mye du får lov til å investere. Denne forskjellen synes jeg er merkelig.
For det første er det allment akseptert at gjeld som aktivaklasse har lavere risiko enn aksjer; långiverne får sine penger før aksjonærene. Mange av prosjektene som legges ut er dessuten sikret med pant eller garantier som skal komme långiverne til hjelp og redusere deres tapsrisiko hvis lånet misligholdes. I tillegg er det slik at aksjer man kjøper i en crowdfundingkampanje nesten per definisjon er lite likvide. Riktignok har noen av de norske crowdfundingselskapene konsesjoner som gjør at de kan legge til rette for annenhåndsomsetning, men det er en lang vei å gå før det kan påregnes særlig volum der. Man må derfor regne med å sitte lenge på aksjene, om man i det hele tatt får solgt dem. Likevel er det långivernes investeringsvolum som er begrenset.
Ikke spre risikoen
En annen ting som forundrer meg når det gjelder crowdfunding, er at det i Norge ikke er lov til å la investorene tegne seg automatisk i flere lån samtidig. De må i stedet investere i ett og ett lån, og kan ikke kjøpe en portefølje av lån eller inngå avtale om automatisk å tegne seg i flere lån gjennom en plattform. Dette er i strid med moderne porteføljeteori som sier at man kan diversifisere bort den selskapsspesifikke risikoen ved å fordele investeringene på mange selskaper. Harry Markowitz fikk Nobelprisen i økonomi for å ha utviklet porteføljeteorien, og crowdfundingselskapene ønsker å legge forholdene til rette for at investorene lettest mulig kan diversifisere investeringene.
For eksempel markedsførte svenske Tessin tidligere denne måneden en portefølje bestående av åtte eksisterende lån til ulike typer prosjekt, i flere byer og med forskjellig løpetid. Klassisk spredning av risiko på en enkel måte, men dessverre ikke tillatt i Norge.
Så kan man jo tenke at det er en god idé å etablere et fond som investerer i crowdfundinglån og dermed sprer investorenes risiko slik fond i andre aktivaklasser gjør. Det vinduet er imidlertid lukket i Norge ettersom også et fonds utlån vil være begrenset til 1 million kroner. Jeg kjenner til utenlandske fond som investerer i crowdfundinglån; men tegner man andeler i et slikt fond vil man på grunn av den særnorske regelen kun være eksponert mot bedrifter i andre land.
At det er begrensninger i muligheten til å plassere penger i crowdfundinglån er synd for norske investorer som ønsker å låne ut penger til norske bedrifter. Mer synd bedriftene som mister tilgang til finansiering, og enda mer synd for AS Norge ettersom det er i nyetablerte bedrifter flest nye arbeidsplasser skapes.
Det er et overskudd av gode idéer som kan skape nye arbeidsplasser i Norge, men fordi det er utfordrende å skaffe nok kapital blir mange idéer ikke satt ut i live. Hvorfor vi har et regelverk som bidrar til det kan man lure på.
