Visste du at mindre enn 1% av hvitvaskingsforsøkene i verden blir stoppet? At forskning viser at det faktisk lønner seg å betale bestikkelser, selv om bestikkelsen blir avslørt? Eller at USA og Storbritannia har regler som gjør det vanskelig å foreta nødvendige kontroller?
Mangelfull antihvitvasking – eller Anti Money Laundering (AML) som det heter på fagspråket – skaper utfordringer i mange sammenhenger. Men er hvitvasking av penger og konsekvensene av det en pris vi må betale for globalisering, eller kan vi bli kvitt problemet?
Selve regelverket for antihvitvaskingspliktene er strengt og klart. At bankenes antihvitvaskingsarbeid ikke er i nærheten av å fungere tilfredsstillende har imidlertid blitt stadig mer åpenbart de siste årene. Banker pådrar seg nå enorme kostnader for å bli compliant med regelverket. For eksempel har Danske Bank varslet ekstra kostnader på opp til 2 milliarder danske kroner til investering i IT-systemer og økt antall ansatte innenfor compliance betydelig. Kostnadene på dette området er nå så store at banken innførte ansettelsesstopp for resten av organisasjonen.
Er det i det hele tatt tenkelig at man greier å hindre hvitvasking?
For meg er svaret nei. Det er som dopingjegernes jakt på idrettsutøvere som bruker forbudte midler. Man må vite hva man skal se etter, og når det utvikles løsninger for å avdekke det finner lovbryterne nye metoder. I tillegg er det svært vanskelig – om i det hele tatt mulig – å få vedtatt et felles globalt regelverk.
Den kanskje aller største utfordringen er en tilsynelatende uløselig oppgave; nemlig hvordan ting organiseres. Regler vedtas i hvert enkelt land og på ulike kontinent. Så lenge det ikke er felles globale regler vil det oppstå smutthull som ikke var tiltenkt. To eksempler på hvor galt ting kan bli er omtalt i boken Pengeland av Oliver Bullough:
- Hvis en stiftelse som er registrert i USA har amerikansk forvalter, men minst én fullmakt innehas av en ikke-amerikansk person, er stiftelsen i USA definert til å være utenlandsk rent skattemessig. I forhold til CRS (internasjonalt rammeverk for automatisk utveksling av formuesopplysninger mellom skattemyndigheter), vil den samme stiftelsen imidlertid defineres som amerikansk. Konsekvensen blir at stiftelsen ikke trenger å utveksle informasjon i tråd med CRS-regelverket, og at utenlandske investorer kan plassere penger der uten å frykte at informasjonen tilflyter myndighetene i vedkommendes hjemland.
- Storbritannia gjennomførte i 2011 en reform som gjorde det vesentlig enklere å etablere selskaper. Myndighetene fjernet kontrollmekanismene – utrolig nok kan man skrive inn et fiktivt navn på lederen av selskapet, få selskapet registrert og motta attest fra selskapsregisteret uten at noen undersøker hvem som står bak.
At begge disse forholdene bidrar til hvitvasking av enorme summer bør være åpenbart. I det første eksempelet skaper ulike regler smutthull, en risiko som alltid vil være til stede når mange nasjoner vedtar hvert sine regelverk. I det andre eksempelet er kontrollen av informasjon rett og slett fraværende. Og dette er i to av verdens mest stabile politiske regimer – velutviklede land som folk flest har stor tillit til.
Personlig ansvar skal løse problemet
Når ting har gått så galt, kommer myndighetene på banen. Det er innført regler som gjør at styremedlemmer og ansatte kan bli holdt personlig ansvarlig for økonomisk tap og også bli straffedømt dersom selskapet ikke overholder sine plikter. Ved at konsekvensene kan bli så dramatiske, forsøker man å tvinge aktørene til å gjøre det de skal. Som Roar Østby, leder av DNBs internasjonale arbeid mot hvitvasking, oppsummerte det i en podcast fra Finans Norge:
«Dette er nytt i norsk sammenheng. Her kan man gi sanksjoner og bøter til ledelse, styremedlemmer og ansatte lenger ned i det administrative systemet. Utgangspunktet er at disse overtredelsene ikke er forsikringsbare.»
Tanken er veldig god. Ved å blåse sterkt nok, skal man tvinge de som arbeider med antihvitvasking til å gjøre en god nok jobb. Det mange imidlertid ikke har fått meg seg, er at det kreves forsett eller grov uaktsomhet for å bli holdt ansvarlig etter dette regelverket. I Jusleksikonet er grov uaktsomhet definert slik: Et markert avvik mellom den utviste atferd og en atferd som objektivt kan betegnes som forsvarlig. For at noe skal være forsettlig er kravene enda sterkere. Med andre ord må man gjøre et seriøst og tilfredsstillende forsøk på tilfredsstillende antihvitvaskingsarbeide, men har man gjort det skal man ikke bli holdt ansvarlig.
Så langt har ingen i Norden blitt dømt etter dette regelverket, men internasjonale investorer har saksøkt tidligere styreleder, administrerende direktør og andre toppledere i Danske Bank. Med så store verdier er det fristende for investorer å bringe saker inn for domstolene, og det kan raskt vise seg at investorer også i andre banker går til søksmål.
Den enes død, den andres brød
Ofte er det slik at den enes død, er den andres brød. Slik er det også med antihvitvasking. I Norge ser vi nå at flere aktører satser tungt på produkter og tjenester innenfor antihvitvasking. Blant disse er Sparebank 1 SR-Bank, som er landets nest størst bank og regnes for å være en av de mest innovative. Gjennom sitt datterselskap FinStart Nordic og Beaufort Solutions utvikler selskapet løsninger som skal “automatisere det som kan automatiseres av antihvitvaskingsarbeidet”, som Beaufort-CEO Henning Gravklev uttrykte det under et fintech-seminar hos IKT-Norge.
Uansett hvor gode teknologiske løsninger som utvikles, vil imidlertid alltid gjenstå en del transaksjoner som merkes som mistenkelige. Tanken er at ved å tilby løsninger som automatiserer mest mulig av arbeidet, skal bedriftene frigjøre tid fra ikke-problematiske transaksjoner slik at man kan fokusere på de transaksjonene systemet markerer som mistenkelige. Teknologi alene kan ikke løse alle problemene, og de transaksjonene som merkes som mistenkelige vil alltid måtte vurderes av mennesker som forstår kundenes virksomhet og markedet den opererer i. Som revisjons- og rådgivningsfirmaet PwC klart og utvetydig uttrykte det:
“Et automatisk backoffice-system som vil gjøre hele hvitvaskingsjobben kommer ikke.”
Det er derfor lett å forstå at antihvitvasking kommer til å være blant de store vekstområdene innenfor rådgivning. De store revisjons- og rådgivningsselskapene har egne avdelinger som satser sterkt på dette, det samme har de store advokatfirmaene. Mer rendyrkede konsulentfirmaer som f. eks. Financial Compliance Group satser også stadig mer på antihvitvasking. Tilgangen på kompetanse blant eksterne rådgivere bør dermed være god, enda viktigere er det at betalingsvilligheten hos ansvarlige aktører vil være bortimot ubegrenset ettersom regelverket hjemler personlig ansvar. Uavhengig av om banken har tilstrekkelig store ressurser og nødvendig kompetanse internt, vil den personlige risikoen oppleves som så stor at de som risikerer bøter og straff har sterke incentiver til å kjøpe slike tjenester. Videreutvikling, kvalitetssikring og regelmessig vurdering av systemer og rutiner vil derfor være sterkt etterspurt i årene fremover. Tross alt skal den ansatte dokumentere overfor sin sjef at vedkommende har gjort sin jobb, ledelsen skal dokumentere overfor komitéer og styret at den har gjort sin jobb tilfredsstillende, og styret må kunne dokumentere overfor tilsyns- og påtalemyndigheter samt aksjonærer at ting er i orden. For styrets del gjerne med vurderinger foretatt av andre eksperter enn de ledelsen har benyttet.
Slikt blir det penger av for AML-rådgivere.
Hvilke virkemidler finnes – og hvordan ser fremtiden ut?
Det finnes virkemidler som nok kunne ha fjernet mye av hvitvaskingen.
Dersom transaksjoner som fremstår som mistenkelige alltid kunne avvises og midlene beslaglegges, ville det alene ha løst mye av problemet. Men med dagens regelverk kan ikke bankene engang nekte å etablere kundeforhold eller å ta imot innbetalinger uten at de påviser “saklig grunn”. De har ikke lov til å avvise en transaksjon bare fordi den virker mistenkelig eller spesiell.
Virkeligheten er at hensynet til kundene veier tyngre for politikerne enn ønsket om å bli kvitt hvitvaskingen. Å kunne utføre betalinger gjennom banksystemet anses som en selvfølge, og det å ha tilgang til banktjenester som en nødvendighet og rettighet. Kombinert med regler som skaper smutthull, og at det faktisk kreves grov uaktsomhet eller forsett for å bli holdt personlig ansvarlig, gjør det at hvitvaskingen dessverre vil fortsette i overskuelig fremtid. Slik vil det være så lenge bankene ikke får lov til å avvise alle mistenkelige transaksjoner og det vedtas et felles, globalt regelverk som alle land følger. Og det kommer ikke til å skje.
Selskaper som leverer compliancetjenester og -produkter vil derfor ha mange gode år foran seg.
