Meglerhus klassifiseres som uavhengige eller ikke-uavhengige. Men hva er forskjellen, og hva betyr det for deg som kunde?
MiFID II innførte skillet mellom uavhengig og ikke-uavhengig investeringsrådgivning. La oss først se på hva ordene investeringsråd og uavhengig betyr i denne sammenheng.
Investeringsråd er sentralt i reguleringen av meglerhusene (eller verdipapirforetakene, som er den betegnelsen loven benytter). Verdipapirhandelloven definerer i §2-3 investeringsrådgivning til å være “personlig anbefaling til en kunde, på kundens eller verdipapirforetakets initiativ, om en eller flere transaksjoner knyttet til bestemte finansielle instrumenter.” Det viktige her er “personlig”, dvs. at du får råd basert på din situasjon, din kompetanse og dine ønsker. Dette til forskjell fra generelle anbefalinger som gjerne bare omtales som råd.
Et meglerhus har plikt til å fortelle deg som kunde om investeringsrådgivningen det gir er uavhengig eller ikke. Dersom rådgivningen er uavhengig kan meglerhuset ikke ha inntekter på et salg fra andre enn deg. Et typisk eksempel er returprovisjon fra fondsforvalterselskapet når du kjøper et fond. Om meglerhuset får inntekt fra andre enn deg når du handler, skaper det en interessekonflikt mellom megler/meglerhuset og deg som kunde. Problemstillingen har vært heftig diskutert i en del år og Forbrukerrådet anbefaler å forby returprovisjoner.
Å unngå denne interessekonflikten er unektelig en besnærende tanke, her i Norge har vel verdipapirmarkedet noen av de største skrekkeksemplene på hvor ille det kan gå dersom egne interesser settes foran kundens. Dessverre mangler det ikke på eksempler som viser hvor viktig dette er, enten det gjelder verdipapirforetak som har mistet konsesjonen eller aktører som har jobbet utenfor konsesjon.
* * * * *
Men la oss gå tilbake til det jeg startet med å spørre om. Hva betyr det for deg som kunde om det meglerhuset du bruker er uavhengig?
Et ikke-uavhengig meglerhus tjener mer penger på å selge deg et produkt enn det du eventuelt selv betaler i tegningshonorar, kurtasje eller rådgivningshonorar. Det høres ikke sunt ut, og det er nok ikke få kunder som har endt opp med et produkt fordi meglerhuset hadde høy inntekt på akkurat det produktet.
Problemet er imidlertid at meglerhuset og rådgiveren ved å si nei til returprovisjon må skaffe inntekter på en annen måte. Noe skal jo meglerhuset og din megler eller rådgiver også leve av. Dette reiser et viktig spørsmål:
Er du som kunde villig til å betale for å få uavhengige råd om hva du bør kjøpe eller selge?
En del kunder er utvilsomt det, og det å gi slike råd er forretningsidéen til uavhengige rådgivere som f.eks. Formuesforvaltning. De tilbyr ikke egne produkter og viderefører alle returprovisjoner de får til kundene, slik at de ikke skal ha noen egeninteresse i å tilby deg ett fond fremfor et annet. Det er lett å forstå at et slikt konsept selger godt.
* * * * *
En utfordring for en uavhengig rådgiver, er imidlertid at også denne må ha inntekter. Velger man å si nei til returprovisjon, må inntektsbortfallet det skaper erstattes med andre inntekter. I praksis velger de fleste uavhengige aktører en løsning hvor kunden betaler en årlig prosentsats av dennes portefølje. Meglerhuset og rådgiveren må da skape en større kundebase enn om returprovisjon var en del av inntektene. Det får de gjerne ved å ha flere kunder og en større andel av kundens totale portefølje, med den risikoen for økt salgspress det gir.
Er vi der at overgangen fra ikke-uavhengig til uavhengig rådgivning bytter ut en mulig interessekonflikt med en annen?
Fokus på mulige interessekonflikter og hvordan de håndteres er sunt, og bør være noe alle tar opp med sin rådgiver. For kunder som ikke har særlig erfaring eller kompetanse vil det nok ofte være den beste løsningen å bruke en uavhengig rådgiver. Hvis de i det hele tatt bør investere i et produkt de ikke kan særlig om… Kunder som derimot har tilstrekkelig kompetanse, tror jeg ofte vil komme bedre ut med en ikke-uavhengig samarbeidspartner. Slike kunder har gjerne en klar oppfatning av hvilke produkter han eller hun ønsker, og det å ha en å diskutere med er gjerne viktigere enn å få personlige råd. Da kommer du kanskje bedre ut ved å la meglerhuset få (deler av) inntektene fra andre enn deg.
* * * * *
Når alt kommer til alt er tross alt ikke spørsmålet om interessekonflikter eksisterer, men hvordan de håndteres. Gode rutiner kombinert med avanserte teknologiske løsninger som styrer og overvåker rådgivningen, bør kunne være en bedre løsning enn å innføre forbud. Tross alt er det ikke returprovisjonen i seg selv som er problemet, men hvordan interessekonflikten den skaper blir håndtert.
I disse disrupsjonstider burde det å flytte råd fra personer til roboter kunne være en god løsning enten rådgiveren du bruker er uavhengig eller ikke. Er algoritmene er gode nok, blir investeringsrådene også det.
