Mange små og mellomstore bedrifter sliter med å få banklån, blant annet fordi kapitaldekningsregelverket favoriserer andre typer utlån. Crowdlending kan løse denne utfordringen.
Grafikk hentet fra presentasjon holdt av styreleder Geir Atle Bore i Norsk Crowdfunding Forening på frokostmøte i regi av Finans Norge, Norsk Crowdfunding Forening og NCE Finance Innovation i juni 2019.
Bakgrunn
I finanskrisen i 2008 brøt deler av det internasjonale finansmarkedet sammen. Det kulminerte da amerikanske myndigheter lot være å redde investeringsbanken Lehman Brothers, som deretter gikk konkurs. Finansmarkedene over hele verden gikk inn i en akutt krise, rentene steg og det ble vanskeligere å få låne penger. Mange land gikk inn i lavkonjunktur til tross for ekstreme redningspakker fra myndigheter over hele verden.
For å hindre at noe slikt skulle skje igjen, skjerpet myndighetene bankenes kapitaldekningsregelverk. Gjennom Basel III-regelverket økte kravene til bankenes kapital i hele EØS-området. Norge har vært flinkest i klassen og innført særnorske, strengere krav.
Hva er utfordringen?
La oss starte med å gå noen år tilbake i tid.
Da Finanstilsynet gjennomgikk de nye kapitaldekningskravene på årsmøtet i Finansieringsselskapenes Forening 30. mai 2013 var det sentralt at
«Risikoen for at banker og andre finansinstitusjoner skal ta for stor risiko i et samfunnsmessig perspektiv reduseres.»
Gode intensjoner som alle kunne stille seg 100% bak, og som de fleste vel er enige om er oppnådd. Norske banker har tross alt bygget opp soliditeten kraftig og hadde ved halvårsskiftet en ren kjernekapitaldekning på 16,1%. Utviklingen i bankenes kjernekapital de siste årene fremgår av denne grafen, hentet fra statsbudsjettet for 2020:
Norske banker er nå blant de mest solide i Europa og burde være godt rustet til neste finanskrise, når den enn måtte komme.
So far, so good.
Imidlertid var det én side ved strengere kapitaldekningskrav som ikke ble adressert på det tidligere nevnte årsmøtet, og som det nok kunne være vanskelig å forutse rekkevidden av.
I rapporten “Kapital i omstillingens tid” som Kapitaltilgangsutvalget fem år senere overleverte næringsminister Torbjørn Røe Isaksen sto blant annet dette (min utheving):
«Mye tyder på at kapitalmarkedet i Norge i hovedsak fungerer godt. Utvalget mener at det likevel kan være mulig å legge til rette for en bedre kanalisering av den tilgjengelige kapitalen, og en mer effektiv kobling mellom gründerne og bedriftene som søker finansiering og kapitaleierne som søker investeringsmuligheter.»
Sagt på en annen måte finnes det kapital som kan investeres samtidig som mange bedrifter sliter med å skaffe finansiering.
Jeg har snakket med mange ledere av SMB-bedrifter som forteller nettopp dette. De opplever at banken er stengt for låneopptak. Jeg har også snakket med bankansatte som bekrefter at det nok er en riktig beskrivelse av virkeligheten for en del slike bedrifter. Dette er et alvorlig problem. Tross alt er det et faktum at det er i små og mellomstore bedrifter flest nye arbeidsplasser skapes.
Som Aksel Mjøs, lederen av Kapitaltilgangsutvalget, uttrykte det under et frokostmøte om crowdlending i regi av Finans Norge, Norsk Crowdfunding Forening og NCE Finance Innovation tidligere i år:
«Det er generelt ineffektivt når gode, men marginale, prosjekt ikkje vert finansierte.»
Verdiskapningen i AS Norge blir lavere enn den burde være. Og det er problematisk i et samfunnsøkonomisk perspektiv.
En årsak til denne utviklingen er at myndighetene styrer bankenes utlånsvirksomhet ved å tildele ulike typer prosjekt risikovekter. Kapitalkravsforskriften regulerer hvor mye kapital banken må stille i sikkerhet bak hver krone den låner ut, og det er er avhengig av hvor stor risikovekten er. For eksempel gir lån til kjøp av bolig betydelig lavere risikovekt enn lån til bedrifter som ikke er ratet – og det gjelder tross alt de fleste. Slik sett burde det ikke komme som noen stor overraskelse at banker har prioritert å finansiere boligkjøp for privatpersoner fremfor å gi lån til små og mellomstore bedrifter.
Regler i endring løser problemet – eller ikke?
Når regelverk får en utilsiktet, negativ konsekvens, er det naturlig å tenke at reglene bør endres. Det er også i ferd med å skje ved at CRR/CRD IV-regelverket tas inn i EØS-avtalen.
Innføring av en såkalt SMB-rabatt, som vil kunne gi lavere kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter, er blant det som allerede er iverksatt på EØS-nivå. SMB-rabatten vil bli innført i Norge som en del av sluttføringen av europeisk kapitalkravsdirektiv og forordning. Hvordan det vil bli praktisert er det for tidlig å si, men jeg ville ikke ha tatt det for gitt at små og mellomstore bedrifter kommer til å oppleve store positive endringer. Tross alt innførte EU-landene SMB-rabatten allerede i 2013 og Regjeringen har helt siden 2016 sagt at den vil innføre denne rabatten også i Norge.
Ting tar tid.
Og når reglene er innført i norsk rett vil Finanstilsynet uansett ha mulighet til å øke kravene for den enkelte bank gjennom Pilar 2-kravene. Finanstilsynet skal vurdere den enkelte banks eksponering mot de viktigste risikoene, styring og kontroll med disse og i hvilken grad det er dekket av pilar 1. Tilsynet vil dermed kunne motvirke de politisk tiltenkte effektene av en SMB-rabatt. Jeg har snakket med ledere av norske oppstartsbanker som satser på sterk vekst, de forteller at SMB-banker er underlagt enda strengere kapitalkrav enn de store bankene. Basert på Finanstilsynets signaler i diverse fora venter de et fremtidig kapitalkrav på i størrelsesorden 20-23%. Det vil trolig gjøre det enda vanskeligere for SMB-markedet å få lån i disse bankene.
Markedsmekanismene
På Finanstilsynets hjemmeside står det at tilsynets hovedmål å bidra til finansiell stabilitet og velfungerende markeder. La oss stoppe litt opp ved dette.
For å oppnå finansiell stabilitet er det åpenbart at det beste er mest mulig solide banker. Jo mer solide, desto bedre rustet vil bankene være til å møte neste finanskrise.
Men hva med det andre punktet; velfungerende markeder?
Som det står på tilsynets hjemmeside:
«Velfungerande marknader bidreg til at kapital og risiko blir effektivt fordelt og prisa.»
Ser vi på prisingsmekanismene for lån til små og mellomstore bedrifter kan man hevde at disse rent faktisk er satt ut av spill, ettersom bankene sier nei til å finansiere mange gode prosjekt fordi det er mer lønnsomt å låne ut enda mer til kjøp av bolig eller til en veletablert bedrift med rating. Det er litt Machiavelli-tankegang over dette, hvor målet er finansiell stabilitet og det å styre bankenes utlån er middelet. Sammen med bankledelsens ønske om å maksimere bankens avkastning styrer kapitaldekningsregelverket effektivt tilgangen på banklån for ulike typer prosjekter.
Og for ordens skyld: SMB-bedrifter er ikke en homogen gruppe på linje med boligkjøpere, og det er naturligvis ingen bedrifter som blir mer kredittverdige som følge av endringer i kapitaldekningsreglene. Mitt fokus i denne artikkelen er de selskapene som faktisk er kredittverdige, men som på grunn av kapitaldekningsregelverket får tommelen ned fra banken. Og de er det faktisk en del av.
Hva kan løsningen være?
Dette kan løses på flere måter, og problemet forsøkes avhjulpet blant annet ved bruk av statlige garantier og støtteordninger.
En løsning som ligger mitt hjerte nær, er å legge forholdene godt til rette for lånebasert crowdfunding – crowdlending – eller folkefinansiering som det kalles på norsk. (Jeg ser bort i fra egenkapitalbasert crowdfunding ettersom temaet her er utfordringer med å få banklån.)
La oss gå tilbake til frokostmøtet. Tittelen på førsteamanuensis Aksel Mjøs sitt foredrag var
“Treng vi folkefinansiering?”
Et av punktene den tidligere lederen av kapitaltilgangsutvalget trakk frem var at
“Folkefinansiering, digitale møteplasser mellom kapitalsøkjarar og tilbydarar kan vitalisera uformell, tidlegfase finansiering.”
Mjøs oppsummerte blant annet med at Norge trenger folkefinansiering fordi det er en viktig del av et mangfold av kapitalkilder og gir tilgang til tradisjonelt uformelle finansieringsnettverk.
Spot on.
For det er unektelig at paradoks at en del gode prosjekter ikke blir realisert på grunn av manglende finansiering, i en situasjon hvor nordmenn har ca 1200 milliarder kroner på bankkonto til en rente mange neppe er fornøyd med.
* * * * *
Ordet “crowdlendingplattform” kan nok høres litt fremmed og myteomspunnet ut, men det er ikke annet enn en digital møteplass hvor de som trenger kapital kan treffe noen som har ledig kapital som de ønsker å investere. I stedet for å møtes på torget treffer aktørene hverandre gjennom en elektronisk plattform, slik det har blitt på stadig flere områder i vår etterhvert så digitaliserte hverdag.
Prosjektene som presenteres på crowdlendingplattformer er typisk de bankene sier nei til på grunn av kapitaldekningsreglene, samtidig som de er for små til at finansiering kan skje ved opptak av obligasjonslån og av ulike grunner heller ikke er interessante for ventureselskaper. Prosjektene passer ikke godt inn hverken i banken, meglerhuset eller ventureselskapet sine modeller.
For disse selskapene kan crowdlending være et meget godt alternativ. De to norske crowdlendingselskapene Monner og FundingPartner har nå formidlet lån for mer enn 100 millioner kroner gjennom deres plattformer, og interessen for crowdlending øker kraftig blant norske småsparere.
* * * * *
Som alle andre deler av det finansielle systemet må crowdlending naturligvis reguleres på en god måte slik at de prosjektene som presenteres er nøye vurdert og holder høy standard. Det bør være en selvfølge og vil være til alles beste. Her kan Finanstilsynet definere spillereglene gjennom hvilke krav som stilles og hvordan selskapene følges opp tilsynsmessig, enten det gjelder selskaper som kun er registrerte låneformidlere eller de i tillegg har konsesjon som betalingsforetak.
Med adekvat regulering og gode kredittmodeller vil crowdlendingselskapene kunne bidra til at gode prosjekt blir finansiert og da til en pris (les: rente) som gjenspeiler investeringens risiko og varighet. Crowdlendingplattformene vil kunne fungere som en katalysator for å omfordele kapital som er plassert andre steder, i noen tilfeller grunnet mangel på attraktive investeringsmuligheter. De vil kunne bidra til en “bedre kanalisering av den tilgjengelige kapitalen, og en mer effektiv kobling mellom gründerne og bedriftene som søker finansiering og kapitaleierne som søker investeringsmuligheter”, for å låne ord fra kapitaltilgangsutvalget. Bra for långiver, bra for låntaker, bra for AS Norge.
Kapitaldekningsreglene skaper ineffisiens i markedet
Jeg vil hevde at kapitaldekningsreglene skaper en ineffisiens i en del av det norske lånemarkedet. Den vanlige mekanismen mellom tilbud og etterspørsel settes ut av spill ved at bankene, med grunnlag i hvilken type engasjement kapitaldekningsreglene favoriserer, velger å si nei til noen typer prosjekt og bedrifter.
For disse prosjektene er det faktisk ikke slik at banken bruker prismekanismen (les: hvor høy renten på lånet er) til å regulere tilbud og etterspørsel – bedriften får avslag på lånesøknaden nesten uansett hvor godt prosjektet er. En egenskap ved crowdlending er at konseptet legger til rette for at prisingsmekanismen for lån til slike bedrifter gjeninnføres. Renten skal gjenspeile risikoen og varigheten i prosjektet, og prosjektene skal gjennomgå en grundig vurdering før de evt. presenteres på plattformen.
Hva med risikoen?
For de som vurderer å investere gjennom slike plattformer, er spørsmålet hvor stor risikoen ved investeringene er. Eller snarere: Hvordan er forholdet mellom forventet avkastning (les: den avtalte renten) og risiko?
I Norge har crowdlendingplattformene eksistert for kort tid til at det foreligger en tilfredsstillende mengde historiske data å analysere. I Storbritannia er denne type finansiering derimot vel etablert. La oss derfor se på historiske data derifra.
Geir Atle Bore, styreleder i Norsk Crowdfunding Forening, presenterte under det tidligere nevnte frokostmøtet tall fra den største crowdlendingaktøren i UK. Historikk fra mer enn 20 000 investorer som hadde lånt ut til minst 10 bedrifter gjennom FundingCircle viser at kun 0,1% av investorene tapte penger. Ca ⅔ oppnådde en avkastning på mellom 5% og 8%.
Grafisk ser det slik ut:
Kilde: Funding Circle og Verdensbanken. Avkastningstallene er basert på 21.086 investorer som har lånt ut i minst ett år, og som har diversifisert sin portefølje som indikert i grafen i minst 75% av tiden de har investert gjennom FundingCircle. Dette tilsvarer 44,3% av alle aktive investorer på plattformen.
Basert på disse tallene ser crowdlending ut til å være et godt investeringsalternativ hvis man fordeler investeringen på mange lån. I et risikospredningsperspektiv er c3rowdlending dessuten godt egnet for små investorer ettersom prosjektene gjerne har så lite som 1000 kroner i minsteinvestering.
Hvordan blir fremtiden?
Crowdlending passer meget godt inn for norske banker ved at de gjennom et crowdlendingselskap kan finansiere prosjekter som passer dårlig inn i bankens kredittmodeller. Det er ikke tilfeldig at Sparebank 1 SR-Bank kjøpte Monner og DNB gikk inn som medeier i FundingPartner. Plutselig finansierer SR-Bank gjennom sitt crowdlendingelskap bedrifter i andre bankers nedslagsfelt. Mon tro hvilken bank bedriften velger hvis den om noen år passer inn i bankenes kredittmodeller? Banken som sa nei, eller den som ga finansiering gjennom sitt crowdlendingselskap?
Mitt tips er at stadig flere norske banksjefer kommer til å få øynene opp for de egenskaper crowdlending har, ved at det gir banken mulighet til å være med kundene i alle typer prosjekt og samtidig ivareta det samfunnsansvaret en bank har.
Slik regelverket er i dag burde det å etablere crowdlendingselskap komme på styrebordet i de fleste norske banker.
Og for orden skyld: Jeg er styreleder i Heidrun Folkefinansiering AS, som har søkt om konsesjon til å drive crowdlending.
